I januar 2020 ble jeg mor for første gang. Jeg levde i en lykkeboble etter det som hadde vært en utrolig fin fødsel og hadde fått verdens flotteste lille datter, Tiril Amalie. Ingen særskilte komplikasjoner og en svært fornøyd liten baby. Jeg tenkte at livet ikke kunne bli bedre, og at det virket litt for godt til å være sant. I underkant av to måneder etter fødselen ringte mamma meg for å fortelle at hun hadde kreft. I mars ble hun diagnostisert med tykktarmkreft med spredning til lymfeknuter og lever. En forferdelig diagnose å få. Google kunne fortelle meg at det kun var 13 % sjanse for overlevelse etter fem år. Jeg følte jeg meg helt maktesløs. Alt ble plutselig snudd på hode.
Jeg har et svært godt og nært forhold til mamma. Vi snakker sammen på telefon flere ganger daglig, rådfører meg alltid med henne før jeg gjør noen større og mindre valg, og hun er virkelig min trygge havn uansett hva som skjer ellers i livet. Nå så jeg plutselig for meg å ikke ha muligheten til å snakke med mamma igjen. Tanken knuste meg.
På dette tidspunktet var det ikke bare min familie som var i en livskrise, men også hele verden. Dagen etter at mamma fikk diagnosen, ble Norge stengt ned som følge av korona. Alt virket helt fjernt og surrealistisk. På grunn av korona kunne jeg heller ikke reise hjem til mamma og pappa. Broren min, som bor i Oslo, kom til oss den dagen mamma fikk diagnosen, og ble boende hos oss frem til vi reiste hjem til mamma og pappa 1 ½ måned senere.
Mannen min og broren min hadde hjemmekontor, og jeg var hjemme i permisjon med datteren vår. I en relativt liten leilighet ble det trangt om plassen. Og på grunn av korona i kombinasjon med at jeg ikke visste når vi fikk reise hjem til mamma og pappa, isolerte vi oss fra omverdenen. Jeg tillot meg en daglig tur ut på Fornebu, men det opplevdes usikkert og skummelt. Stort sett alle hadde hjemmekontor på denne tiden, og alle skulle ha seg en daglig tur i lokalmiljøet. Folk gikk som sild i tønne langs de smale turstiene. Tiden ble for det meste tilbragt inne i leiligheten.
For å ikke gå helt på veggen var det ekstremt viktig for meg å kunne gjøre noe, bidra med noe, i kampen mot kreften. Jeg brukte stort sett hele tiden min på å sende videoer og bilder av Tiril Amalie til mamma. Videoene og bildene gjorde at mamma hele tiden hadde påfyll av positivitet og glede. Men jeg følte at det ikke var nok, og jeg visste ikke riktig hva jeg kunne gjøre. Jeg tok kontakt med nettverket mitt innen medisin for å rådføre meg ifht. behandling. Jeg fikk tips på gode leger, hvordan behandlingen ser ut for pasienter med tilsvarende diagnose, prognoser, m.m. Ut over å vente på videre utredning og behandling var det ikke mye konkret jeg kunne gjøre. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet å gjøre for henne. Egentlig ønsket jeg bare å tilegne meg kunnskap om hvordan jeg kunne operere ut svulstene og kurrere henne og verden fra kreft. Helt klart en totalt urealistisk tanke. Jeg var fortsatt helt i villrede på hva jeg kunne bidra med.
Mamma og jeg hadde snakket litt om det med kosthold og hva hun burde og absolutt ikke burde spise. Mamma fortalte meg at hun hadde snakket med en kirurg på sykehuset som hadde sagt til henne at det beste rådet h*n kunne gi henne var å kutte ut alt av sukker. H*n presisert at h*n ikke sa det som lege, men som hennes venn. Siden det å kutte ut sukker ikke er en offisiell anbefaling, har h*n ikke lov til å gi en slik anbefaling som lege. Det hører med å fortelle at mamma jobber som operasjonssykepleier på Helgelandssykehuset. Siden jeg kunne svært lite, eller egentlig ingen ting om temaet, bestemte jeg meg for å lese meg opp.
Det jeg har oppdaget er at man kan lese i det uendelige om ulike kostholdsråd, mange som motsier hverandre, hvor alle mener å ha en svært gunstig effekt for det ene og det andre. Vi bestemte oss tidlig for at vi ikke skulle lese alt som fantes, men noen få gode kilder, og forholde oss til disse. Både jeg og mamma leste «Selvforsvar mot kreft – ti grep du selv kan ta», «Mat mot kreft» og «Helserevolusjonen – Veien til en antiinflamatorisk livsstil». Dette fremstår som troverdige kilder. Boken «Mat mot kreft» baserer seg på forskningsresultater fra World Cancer Research fund (WCRF), som igjen baserer seg på titusenvis av ulike studier. Det er disse studiene som bunner ut i nasjonale kostholdsråd i store deler av verden, inkludert Norge. I boken «Selvforsvar mot kreft» forteller en lege om sin kamp mot kreften, og hvilke grep han selv har tatt og anbefaler andre kreftpasienter å ta. Disse grepene gjelder i all hovedsak mat, men også trening og søvn. Legen går noe lengre i sine anbefalinger enn hva som er konkludert med av WCRF. Legen anbefaler blant annet å kutte ut sukker og spise økologisk. Det er rett og slett ikke gjennomført tilstrekkelig med studier til at WCRF kan konkludere ifht. sukker og økologisk mat. Bøkene trekker frem at mat som virker betennelsesdempende, altså antiinflamatorisk, er gunstig. «Helserevolusjonen» går enda dypere i forklaringene på hvordan man skal kunne spise mat som virker antiinflamatorisk.
Selv om det finnes en del litteratur som forklarer hva som er gunstig å gjøre som kreftpasient, fant jeg det vanskelig og tidkrevende å planlegge og gjennomføre alle rådene. Mange kreftpasienter sliter også med matlysten, noe som gjør det ekstra vanskelig å gjennomføre alle rådene. Mange av prinsippene jeg har lest meg frem til fremstår svært enkle, men kan likevel være vanskelig å gjennomføre i praksis. Jeg har bodd hjemme hos foreldrene mine i nesten et halvt år, sammen med Kristian, Tiril Amalie og broren min. Denne tiden har jeg fungert som kokk for hele storfamilien. Nå har jeg vært nødt til å reise tilbake til Fornebu, og mamma må begynne å planlegge og lage mat selv. I en svært tung kreftbehandling kan det være utfordrende å finne energi til å planlegge og gjennomføre denne kostholdsendringen.
I dag har mamma vært igjennom to større operasjoner. I den første operasjonen fjernet de kreften i tarmene (som også hadde vokst inn i buken) og lymfekjertlene. Nylig ble den andre operasjonen gjennomført på UNN i Tromsø, hvor fem levermetastaser ble fjernet. En suksessfull operasjon. Mellom operasjonene har hun hatt fire tredagers cellegiftkurer. Hun har gjennomført sine to første kurer etter sist operasjon, og nå gjenstår det syv ytterligere kurer. Prøvene av leveren som ble fjernet viser at det ikke var kreftceller igjen i leveren, noe som er ganske utrolig, særlig med tanke på at hun hadde behandlingspause over hele sommeren. Legene har virket positivt overrasket over svarene. Noen leger har også turt å utvise stor entusiasme over hennes kostholdsendring. Hvor mye kosten har hatt å si for hvordan cellegiften har virket og for utviklingen av kreften, og for hvordan kreften utvikler seg videre, vil vi nok aldri få vite. En ting jeg derimot er sikker på er at det ikke kan ha hatt negativ betydning.
Jeg ønsker oppriktig at flere kreftpasienter (og selvfølgelig befolkningen generelt) skal spise bedre. Jeg finner det godt dokumentert at et godt kosthold både kan forhindre et stort antall krefttilfeller, forbedre prognoser og medføre at kreftoverlevende får et bedre liv i etterkant av kreftbehandlingen. Jeg ønsker å presisere at jeg mener selvsagt ikke at et godt kosthold vil kunne erstatte medisinsk kreftbehandling, men fungere som et supplement til behandlingen.
Jeg må videre presisere at jeg på ingen måte er utdannet til å gi kostholdsråd. Jeg er verken ernæringsfysiolog, lege eller annet helsepersonell. Jeg er heller ikke kokk. Jeg er kun en svært engasjert pårørende som ønsker at min mamma skal ha det aller beste grunnlaget for kreftbehandlingen, og jeg vil så gjerne at hun skal være en av de som blir kurert mot kreften. Jeg er hele tiden interessert i å lære mer om hva som er lurt å gjøre som kreftpasient, og tenker at denne bloggen er en fin plattform for å lære meg mer og forhåpentligvis inspirere og motivere til et gunstig kosthold. Alt jeg skriver her er råd og tips jeg gir til min egen mamma.
Håper bloggen kan være til nytte for deg og dine nærmeste, og håper jeg kan bidra til å gjør hverdagen enklere for dere som er rammet av kreft, både pasienter og dere som er nærmeste pårørende.
